Materiale som er publisert på internett for fri bruk kan brukes fritt innenfor rammen av de lisensvilkårene det er publisert under. Dette omfatter også verk som er publisert under pseudonymer - slike verk er ikke "eierløse". 

Brukeren må forsøke å finne frem til hvem som er opphaveren til et verk for å få tillatelse til å bruke verket. Rettighetshaverorganisasjonene har gode oversikter over rettighetshavere og kan være behjelpelige med å finne kontaktopplysninger også til opphavsmenn som ikke er medlemmer.

Rettighetsorganisasjonene ivaretar som regel interessene både til egne medlemmer og til utenlandske rettighetshavere. Som et eksempel forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret i forhold til komponister, tekstforfattere og musikkforlags rettigheter gjennom avtaler med sine søsterorganisasjoner. I praksis er det svært sjelden at man ikke finner frem til opphaveren. 

Kopiering av deler av verk hvor opphaveren er ukjent omfattes av avtaler med avtalelisensvirkning. Disse avtalene omfatter også verk med ukjent opphaver. Kopinor klarerer dessuten rett til å kopiere bøker og tekster som ikke er i salg. 

Det er altså ikke fritt frem å bruke eller kopiere verk hvor opphaveren er ukjent. Vernetiden på 70 år gjelder også for verk med ukjent opphaver, men det er litt andre regler for beregningen av vernetiden. Verk som har blitt offentliggjort uten kjent opphaver er vernet i 70 år etter det året verket ble offentliggjort første gang. Men dersom verket allerede er mer enn 70 år gammelt før det blir offentliggjort, kan det brukes fritt. 

Visse verk har ukjent opphaver på toss av at rettighetshaverorganisasjoner har gjennomført omfattende søk for å identifisere opphaveren. For slike verk, som kalles «hitteverk», har vi særlige regler i åndsverkloven §§ 51-54. Utdanningsinstitusjoner med allmennyttige formål er her gitt en viss adgang til fritt å bruke slike hitteverk, f.eks. ved for allmennyttige formål å gjøre hitteverk i egne samlinger tilgjengelig i digitale nettverk på forespørsel, jf. åndsverkloven § 53.