Som lånetaker ved et høyskolebibliotek er man vanligvis underlagt Kopinoravtalen. Ideen med avtalen er at man i undervisningsøyemed lettere skal kunne få tilgang til relevant materiale. Likevel gjelder det begrensninger i mengden som fritt kan kopieres, for eksempel inntil 15 % (eller et kapittel) av en bok. Et manus vil være et litterært verk (en bok), og kopiering fra manus basert på Kopinoravtalen vil derfor være underlagt denne 15 %-grensen. Kopieringsadgangen etter denne avtalen gjelder for intern bruk ved institusjonen, herunder i undervisning. Det betyr at en ekstern låner ikke kan foreta kopiering på dette grunnlag.

Reglene er nærmere beskrevet på Kopinors nettsider.

Når det gjelder selve kopieringen, er både analog og digital kopiering lov etter Kopinoravtalen. Rettighetene gjelder imidlertid for den enkelte ansatt/student hos institusjonen og medfører klare begrensinger i hvordan kopiene kan benyttes. Kopiering av beskyttet materiale skal bare skje til bruk i institusjonens undervisningsvirksomhet og til intern bruk for forskning og administrasjon ved institusjonen. Avtalen gir likevel ikke rett til kopiering av beskyttet materiale som har et forlagsmessig preg, selv om det skjer bare for institusjonens ansatte, studenter osv. Les mer om hvordan kopiene kan benyttes i kapittel 6 i Kopinoravtalen for Universiteter og Høyskoler.

Ved siden av Kopinoravtalen, vil også privatkopieringsregelen i åndsverkloven § 26 på nærmere vilkår gi grunnlag for å kopiere fra litteratur (manus) som lånes fra et bibliotek. Det sentrale vilkåret er at kopien er ment for privat bruk. Det betyr bl.a. at denne bestemmelsen ikke gir grunnlag for kopiering hvis kopien(e) er ment for bruk i undervisning. Men hvis formålet er privat bruk, f.eks. i studentens egen studievirksomhet eller i den ansattes egen forskningsvirksomhet, vil åndsverkloven § 26 gi grunnlag for kopiering (dels langt) ut over Kopinroavtalens 15%-grense.

Se også:  «Hvor mye kan studenter kopiere fra trykt materiale til privat bruk?»